Etter 32 år som sports­journalist vinket Kjetil Kroksæter farvel til klikkene

(ORKDAL): For snart et halvt år siden la Kjetil Kroksæter (62) kommentatorpennen i pennalet og trasket like rakrygget som han alltid hadde gjort, ut dørene i Adressa-bygget ved Nidelvas bredd i Trondheim.

Denne gangen var det for siste gang.

Siden den gang har han jobbet deltid som daglig leder for Thamspaviljongen Støtteforening på Orkanger, med ansvar for driften av en stavkirke som orkdalinger hentet hjem fra USA.

Egen medisin

Kroksæter tar imot på småbruket han bor på storparten av året. Serverer gjærbakst og kake.

Har gått fra å mene nådeløst om alt fra fotballsupporteres språkbruk til idrettspolitikk og Petter Northugs ve og vel. Han har gått fra å ha fri tilgang til spaltene, til å stå på utsiden og forsøke å komme inn.

- Hvordan er det annerledes?

- Jeg ser at det er krevende å få media til å interessere seg for det vi driver med. Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen hos folk som står på utsiden og har et budskap å formidle, som er viktig for dem, men som ikke er viktig nok for media til at de biter på. Jeg tenker jo på hvor mange hundre ganger jeg har vært med på å velge bort ting fordi jeg ikke har syntes det har vært viktig nok. Kanskje har jeg vært med på å gjøre veldig mange feil valg der, altså.

- Du får smake din egen medisin?

- Ja. I media velger vi kynisk, ut fra hva som selger, og hva som er raskest å få en god sak ut av. Vi er litt overfladiske, medgir han. Og synes utviklingen på det området ikke går i riktig retning.

Liker ikke utviklingen

- Jeg synes jobbingen blir stadig mer overfladisk. Det er nok veldig mange gode saker som aldri blir tatt tak i…

- …innser du nå. Har du endret syn på det?

- Neida, jeg har sett det hele tiden, og jeg har ikke likt den utviklingen. Nedskjæringene i mediebransjen presser frem en med klikkvennlig tankegang. Da er det ikke lett å komme til media med et omfattende og dypsindig resonnement som kan være viktig.

- Vi har jo jobbet sammen tidligere. Jeg husker ikke deg som noen utpreget bløthjertet redaksjonell medarbeider som skrev om ting av medfølelse?

- Nja. Jeg tror nok at jeg er en av dem som hang igjen litt i fortiden. Jeg ønsket at vi skulle vise respekt for de små i sportens verden, og prøve så ofte vi kunne å ofre litt spalteplass på de som hørte hjemme i underskogen. For å klare det utviklet jeg begrepet geriljajournalistikk. Vi skulle gå så tungt inn en gang i blant at det ble husket. For det kunne bli lenge til neste gang avisa kom på besøk. Men vi har definert bort den ene idretten etter den andre, sier han og fortsetter:

- Det er et snevert idrettsbilde vi presenterer, selv om det totalt idrettsbildet i regionen er enormt. Det vises bare ikke i media. Jeg har prøvd å sloss mange kamper for å forsvare de små. Men jeg tapte likevel. Det var alltid en sak med Rosenborg eller Petter Northug som måtte sjekkes ut, og som ga bedre respons enn en sak om orientering eller friidrett.

- Var det en av grunnene til at du syntes det var greit å slutte?

- Ja. Og at arbeidsbetingelsene stadig blir dårligere. Samfunnsoppdraget er under press i den klikkverdenen vi er inne i. Samtidig må jeg si at min gamle arbeidsplass, Adresseavisen, har vært ganske flinke til å sette av ressurser til å gjøre tyngre gravesaker, som virkelig hører inn under samfunnsoppdraget.

Hemmelig

Ved siden av daglig leder-jobben, forsøker han å sykle, men rekker ikke så mange mil som han gjerne skulle.

- Jeg har noen konsulentoppdrag, som jeg må hive meg på når det skjer noe.

- Hva slags konsulentoppdrag?

- Nei, det kan jeg ikke si noe om.

- Nå må jeg nesten le litt. Du har blitt en hemmelighetskremmende konsulent selv, du som har ivret sånn for at andre skal være åpne?

- Det er ikke så veldig hemmelig, humrer han.

- Men jeg kan ikke si noe om det nå. Det kan jeg nok gjøre seinere. Det er bare sånn det må være.

Boble

For medieverden kan være litt som en boble. Man sitter der som journalist og prøver å finne feil hos andre. Så kommer man ut, og oppdager at «Aha! Det var litt mer komplisert enn vi trodde!».

- Ja, selvfølgelig. Det er jo sånn. Men jeg visste jo det da jeg jobbet også. Jeg hadde som grunnleggende tese at jeg aldri skulle sitte og suge kommentarer av eget bryst. Saker er alltid mye mer komplisert enn det du tror. Jeg prøvde alltid å ha et nett rundt meg innenfor temaene jeg skrev om, folk som definitivt kunne mer om de enkelte idrettene og temaene enn meg. Folk som kunne stille meg kritiske spørsmål, slik at jeg fikk brynt meningene mine før jeg satte dem på trykk.

- Det høres ut som en god metodikk.

- Jeg mener at det er den eneste respektfulle arbeidsmetodikken man kan ha når man skal drive kommentarjournalistikk. Det å bare sette seg ned ved tastaturet og lire av seg noe… Det kan være flotte formuleringer og artig å lese. Men det må jo være relatert til virkeligheten!

Heiagjeng

De siste årene har det vært en tendens til selvransakelse blant norske sportsjournalister, om hvilken rolle man skal ha.

Senest friskt debattert på vinterens SKUP-konferanse. Spesielt VGs Leif Welhaven har etterlyst mer kritisk journalistikk også på sportsområdet, og mindre heiagjeng-opptreden.

- Det er jo ikke noe nytt. Heiagjeng har sportsjournalister vært til alle tider, og det er ikke verre i Norge enn i andre land, slår Kroksæter fast.

Før han sier tydelig fra om hva han mener.

- Men det er ikke noe unnskyldning. Norske sportsjournalister er for mye heiagjeng. Jeg skulle ønske flere hadde vært mer opptatt av de lange linjene, og å problematisere ting.

- Er norske sportsjournalister for eksempel kritiske nok til norske idrettsutøvere som operer i grenselandet mot doping? Pusher grenser?

- Nei. Vi er ikke nok opptatt av de tingene i det hele tatt. På samme måte som vi ikke er opptatt nok av idrettspolitiske spørsmål. På grunn av at det er lettere og artigere å diskutere formasjoner i fotball enn å sette seg inn i tunge idrettspolitiske spørsmål. Der har Welhaven rett. Jeg er nokså redd for denne utviklingen.

- Når det kreves at du skal produsere mer på kortere tid, blir det mindre gravejournalistikk. Jeg er veldig glad for at VG har gått foran med slikt arbeid, og fått kred for det selv om jeg ikke alltid er enige i konklusjonene. De bestemmer seg for å nå et mål, og så gjør de alt for å nå det, og mister nyansene.

Streng, men rettferdig

Selv har han både vært heiagjeng og knallhard kritiker i sine 32 år som sportsjournalist i Adresseavisen.

- Noen ganger skal man være heiagjeng. Du skal jo ønske at det norske fotballandslaget og norske skiløpere gjør det godt. Men du må samtidig være i stand til å se når ting ikke er bra, og ta fatt i det. Det er en balansegang. Jeg har alltid hatt litt kritisk innstilling til det jeg har skrevet om, og måttet slåss mange kamper mot folk av den grunn. Jeg har fått mye kjeft av Nils Arne Eggen, som syntes vi var for strenge. Selv om han egentlig er en som var ganske åpen for at journalister skulle utføre samfunnsoppdraget.

- De vil kanskje ikke kalle deg heiagjeng nede på Lerkendal?

- Nei, det tror jeg nok ikke. Men noen av dem sier jo samtidig at jeg har vært en viktig røst for Rosenborg.

- Man kan kanskje si at ditt virke er et eksempel på at man kan være gravende og kritisk, uten å ødelegge sitt forhold til kildene, dersom man er etterrettelig og har respekt?

- Det er min erfaring. Jeg vant respekt på å være kritisk. Når jeg gjorde det på en ordentlig måte, møtte jeg forståelse. Da kunne jeg også få innflytelse. Maktpersoner forakter gjerne svakhet, og har respekt for folk som står opp og ytrer seg imot med kritiske meninger, mener han.

- Den respekten vinner du over tid. Den umiddelbare reaksjonen er gjerne at du er en dust. Men respekten kommer etterpå. Gjennom refleksjon ser kilden gjerne at her har journalisten kanskje rett.

Fotball-VM

Torsdag 14. juni barker Russland og Saud-Arabia sammen i åpningskampen i fotball-VM, på russernes hjemmebane.

For fire år siden arrangerte Russland tidenes dyreste vinter-OL i Sotsji. Og om fire nye år skal fotball-VM arrangeres i Qatar - et VM som kommer til å spilles på stadioner bygget under mildt sagt horrible arbeidsforhold.

- Hvordan skal vi i media forholde oss til at inhumane regimer får sole seg i glansen av slike mesterskap?

- Dette er vanskelig for media å arbeide med. Det foregår jo ting i lukkede rom, og du sitter hele tiden med en følelse av at det er noe som skurrer. Det er altfor sjelden at den beste kandidaten vinner. Ingen vet hva Putin hadde med seg på flyet da han reiste på kongress og fikk OL til Sotsji.

- De var jo ikke favoritter i det hele tatt. Det var en stor overraskelse. Og vi så jo hva som skjedde. Hele OL-et var et gigantisk propagandafremstøt fra Putin. Hinsides dyrt i et land som har så mye fattigdom, og bedre ting å bruke pengene sine på. Samtidig som de kjørte i gang et stort, statsdrevet dopingprogram. Det er det ingen tvil om. De skulle ha suksess på hjemmebane, koste hva det koste ville.

- Hvordan skal vi journalister forholde oss til sånt. Fotball-VM er jo det artigste som finnes i hele verden, men skal vi se bort fra hvor det arrangeres og samfunnsforholdene der?

- Man må gjøre begge deler. Fotballfesten, den vil folk ha, og den må folk få. Vi må forutsette at kampene går redelig for seg. At det beste laget vinner til slutt. Samtidig må redaksjonene benytte anledningen til sende folk som kan problematisere samfunnsforholdene i Russland. Se på hvordan de stadionene har blitt bygget. Man må sette disse investeringene opp mot hvordan en vanlig russer har det i en forstad til Moskva eller St. Petersburg.

- Det er da media gjør samfunnsoppdraget sitt. Så kan vi ikke underslå at det kommer til å spilles fantastiske fotballkamper der! Så dette må foregå på flere plan.

- Er det fallitt, hvis media ikke klarer å gjøre begge dele?

- Ja. Men vi kan ikke forlange at det er sportsjournalister som skal gjøre den jobben. Det må sendes med folk som er vant til å jobbe med samfunnsspørsmål. Jeg savner ofte dette.

- NRK pleier å være flinke til å ha med folk som jobber med det utenomsportslige. Men det blir litt snilt det de gjør. Jeg hadde ønsket at de sendte folk som kunne jobbe med et mer kritisk blikk.

Fortsett!

Skarp, balansert, rettmessig kritisk. Det manglet ikke på honnørord fra dem han hadde kommentert da Kroksæter ga seg i Adresseavisen.

Hva vurderer han som det viktigste norske sportsjournalister må skrive om fremover?

- Fortsett å holde trykk på idrettspolitiske spørsmål. Fortsett å jobb mot organisasjonene. Det er viktig å utvikle noen spesialister i sportsjournalistikken, på slike områder. Og pass på ikke å gå i den fella at alt blir klikkrelatert. Det er andre verdier å ta hensyn til, også i sportsjournalistikken.

Sjenert

På spørsmål om hva som var det viktigste han gjorde selv, blir orkdalingen beskjeden og mumler i skjegget.

Før han kommer på at det kanskje var bra det han gjorde da han fylte halvparten av Adresseavisens første tabloidavis med en såkalt «kommentasje» om hvordan Rosenborg mistet sin sjel.

- Jeg er jo glad for at jeg så det med Rosenborg, at det gikk feil veg. At det viste seg at det jeg så var riktig. Noen sånne ting. Det er vel det gode kommentatorer skal gjøre. Se inn i fremtiden. Advare og bygge opp under, alt ettersom.

- Noe du burde gjort annerledes?

- Sikkert mye. Men jeg har aldri gått og tenkt på det. Noen spådommer har vel slått feil, selvsagt. Men viktige saker vet jeg ikke. Jaja; jeg har vel støttet noen treneransettelser som viste seg ikke å holde stikk.

- Du har jo bidratt til at noen trenere har fått sparken også. Har du angret på det?

- Nei. Det er ingen av de trenerne jeg ville skulle få sparken som ikke skulle vært sparket. Det er bra sikkert.