Mye er sagt, skrevet og ment om det som skjedde like før VM i Frankrike, og nå må vi visst gå en runde til. Denne gangen har en debatt mellom Svein Graff i Norges Fotballforbund og magasinet Josimar satt temaet på dagsorden igjen.
Da kan det være på sin plass å utfylle bildet litt, og å gjøre oppmerksom på noe som burde vært viet mer oppmerksomhet i ordskiftet.
Ada Hegerberg valgte nemlig ikke bare Josimars spesialmagasin, som var timet opp mot VM, til å fortelle mer om hennes Norge-nei.
Hun ga også et intervju til den Disney-eide, amerikanske mediegiganten ESPN.
Det ble publisert 5. juni.
Det var tre dager før Norges åpningskamp mot Nigeria, på et tidspunkt der hennes tidligere lagvenninner naturlig nok ønsket fullt fokus på det som var i vente.
I intervjuet, som ifølge ESPN ble gitt til seniorreporter Bonnie D. Ford «tidligere i år», forteller Hegerberg om hvordan tiden før landslagsnekten nærmest var som en depresjon for henne.
Hun snakker om at hun følte at hun ikke hadde en stemme, og hun kritiserer hvordan hennes kritikk ble oppfattet og håndtert i etterkant, av systemet hun tok et oppgjør med.
Akkurat som i debatten om Josimar-saken, er det ingen grunn til å kritisere Ada Hegerberg for at hun setter tydelige ord på sin side av saken. Det har jo mange ventet på.
Den kritikken som kom mot spissen, har da heller ikke handlet om innholdet.
Det er timingen som har vært temaet for debatten som oppstod i Norge, og som fikk Martin Ødegaard til å reagere.
I denne sammenhengen er intervjuet med ESPN relevant.
Én av grunnene til at Josimar gikk til det journalistfaglige uvanlige skrittet å fremstå som en aktør på et intervjuobjekts vegne, var en argumentasjon om at intervjuet med Hegerberg måtte sees i kontekst.
Josimar hadde jo gitt ut et spesialmagasin. Fordi bladet hadde utgitt en utgave som tok for seg historien om kvinnefotball (eller fotball som spilles av kvinner, rettere sagt), var det visst noe galt med at andre medier identifiserte en selvstendig nyhetsverdi i Hegerberg-konfliktens nye kapittel.
Men hva da med at hun ikke bare lot seg intervjue her, men også gikk ut på en langt større arena, i en artikkel som også kom rett før VM?
Hvor relevant er da Josimars form som argument i favør mot en spesifikk nyhetsdekning av betydning for en aktuell konflikt?
Her er det viktig å være krystallklar på at INGEN har kritisert Josimar, så langt derifra.
De har gitt ut et meget godt magasin, dog med en tidvis unødvendig ladet skrivestil, og fra et journalistfaglig ståsted er jo timingen deres helt logisk.
Men er den god sett fra Hegerbergs posisjon?
Og hvorfor skal bladet være forsvarer på hennes vegne?
Hegerberg har altså ikke gitt ett - men to - intervjuer, som kom rett i forkant av at Norge skulle i aksjon, og der brudulje var en svært påregnelig konsekvens.
Var det rett tidspunkt for å sette sin egen sak i sentrum?
Hegerberg kunne enkelt sørget for å utbrodere eget standpunkt på alle andre tidspunkter enn rett før VM.
Hyppig anvendte argumenter er at intervjuet med Josimar fant sted tidligere i år, og at det var magasinet som valgte tidspunkt for å utgi det. Tilsvarende ser altså ut til å gjelde ESPN.
Men det er jo når disse sakene kommer ut, ikke når intervjuene fant sted, som er det avgjørende poenget her. Det må forventes at en trent kilde setter seg inn i planene, og tar det med i betraktningen til hva man eventuelt stiller opp på, og hvordan man ordlegger seg?
At Hegerberg faktisk ga to intervjuer forsterker berettigelsen av å problematisere timingen, og det viser at Josimars kontekstargument ikke kan være premissgivende for hvordan nyhetsmedier burde håndtert saken.
Her går det også an å ha ulike oppfatninger om grensegangen mellom kritikk av NFF og av landslaget, hva som kan anses løsrevet fra hva, og så videre.
Her får forbundet og Josimar bare fortsette å ha ulike oppfatninger.
Men det som står igjen som merkelig i denne saken, er hvordan Josimar påtok seg rollen som nærmest en PR-agent på et intervjuobjekts vegne, og at reporterne som skrev den opprinnelige saken fulgte opp med en sjangerblanding vi ikke ser så ofte.
Det er fint for norsk journalistikk om sport at en aktør som Josimar skiller seg ut, og det gjør de ofte med et positivt fortegn. Men det er ikke alltid det er like klokt å gå egne veier i dette faget.
