- LARS AKERHAUG, journalist og forfatter
Jeg har etter hvert skrevet en del tekster om den norske venstrevridde pressen.
Derfor vil det kanskje overraske noen når jeg nå påstår at venstrevridningen av norsk presse egentlig bare er et symptom på et annet og større problem. Den siste uken har vi sett tydelig hvordan norske avisredaksjoner i stor grad tramper i takt.
Det utspiller seg for tiden to store politiske dramaer i Norge.
I den ene saken har rikspressen og de store mediene ensidig valgt side. Den andre saken fortrenger de og vier den knapt spalteplass.
Tramperi takt
I forrige uke skjedde det igjen. Aviskommentatorene i de store mediene kastet seg over tastaturet, slik de alltid gjør når det utspiller seg store politiske drama.
Og de var skjønt enige. Listhaug hadde ydmyket Erna Solberg.
«Solberg er svekket», skrev Mathias Fischer i Bergens Tidende.
«Justisminister Sylvi Listhaug har ydmyket statsminister Erna Solberg», skrev Frithjof Jacobsen. Også ellers den nokså edruelige og borgerlig-orienterte Trine Eilertsen i Aftenposten gikk langt i å fremstille det som at Listhaug hadde svekket statsministeren.
Erna måtte «vise hvem som er sjefen i denne regjeringen», skrev hun.
Det er selvsagt ikke problematisk at norske aviskommentatorer er negative til Listhaug. Det er det også mange i befolkningen som er.
Mer problematisk kan det være at alle aviskommentatorene er så enige og mener de samme tingene.
Listhaugs støttespillere finner ingen aviskommentatorer eller kjente TV-fjes som gir uttrykk holdninger de kan kjenne seg igjen i. Det er ikke uten risiko, fordi det kan skape et inntrykk av at meningene deres er noe som må røktes bort og behandles som ugress.
Faren er at dette fører til et hardere debattklima.
Overser
Samtidig raste det i forrige uke en betent politisk strid om en sak som knapt har fått spalteplass i de store mediene. Acer-saken engasjerer fagbevegelsen og EU-motstandere på tvers av politiske skillelinjer.
I likhet med Listhaug-tilhengere, som søndag gikk ut i gatene for å markere sin støtte til statsråden, mobiliserte Acermotstanderne til demonstrasjon foran stortinget mandag.
Det har knapt fått noe oppmerksomhet.
Mer interessant er det sterke presset som i foregår i kulissene i Arbeiderpartiet, hvor saken har blitt ekstremt betent.
Dette lå bak kravene Jonas Gahr Støre har stilt om offentlig eierskap til norsk kraftproduksjon og nasjonal kontroll over kraftkabler. Støre kan håpe å ro dette i land uten for stor politisk kostnad, men på grunnplanet i fagbevegelsen og partiet ulmer det fortsatt.
Det merkelige er at knapt noen hovedstadsaviser dekker dette dramaet. Kanskje er det fordi det har havnet i skyggen av Listhaug, men det finnes også en annen mulig forklaring.
Mediene oppfatter rett og slett ikke hva som rører seg ute blant folk.
SV-eren Andreas C. Halsen har påpekt det samme i en kronikk i Medier24.
«Det er fortsatt få ting som får Oslo-pressen til å gå mer i takt enn spørsmål knyttet til Norges forhold til EU. »
Skaper utenforskap
I begge sakene er det lett å se at Erik Knudsen, Magnus Hoem Iversen og Silje Nygaard som forrige uke lanserte en rapport om tillit til mediene har et poeng når de skriver at «mange føler et utenforskap, at etablerte medier ikke representerer deres syn».
Medieforskerne peker på at «opplevelsen av å ikke få sine holdninger og synspunkt representert i mediene henger sammen med et lavere utdanningsnivå, mindre tilfredshet med demokratiet og at etablerte medier (i motsetning til sosiale medier) er mindre viktig.»
I motsetning til Listhaugs støttespillerer tilhører Acer-motstanderne hovedsakelig venstre banehalvdel av norsk politikk.
Begge grupper har imidlertid gode grunner til å oppleve at de ikke blir hørt og tilhører hovedsakelig ikke den urbane middelklassen som befolker områdene innenfor ring 3 i Oslo og sentrum av andre større norske byer.
Knapt noen klassereise
Da jeg i en kronikk i forrige uke kritiserte venstrevridningen i norsk presse førte det som ventet kun til hoderisting og anklager om at jeg overdrev.
Et unntak var Jens Kihl i Klassekampen, som påpekte at det ikke er venstrevridningen, men fravær av klassebevissthet som er det store problemet i norske riksmedier.
Kihl har delvis rett.
Erfaringene fra forrige ukes debatter viser at venstrevridningen bare er et symptom på et mer alvorlig problem, at det med unntak av enkelte journalister med minoritetsbakgrunn, knapt er noen som gjør klassereise inn i Akersgatas avislokaler og at dagens bransje reproduserer seg selv.
Jeg kjenner ikke til om det finnes forskning som bekrefter eller avkrefter denne hypotesen, men generelt er det slik at en del forskning de siste årene viser at den sosiale mobiliteten er lavere enn antatt.
Når vi samtidig vet at karakterkravene for journalistutdanningen inntil nylig var svært høye, kan man legge til grunn at det kan være noe i dette.
Når avisredaktørene selvsagt påvirket av de store konsernene samtidig går i omtrent samme retning og følger etter hverandre i jakten på først å plukke opp de nye internasjonale trendene, så er det ikke veldig overraskende at mediene blir veldig like.
Politisk-humanitær elite
Medieundersøkelser viser imidlertid også at journalistene i langt større grad enn befolkningen forøvrig, stemmer på partiene som står sterkt i indre Oslo by, akademia og snakkeklassen, som stemmer på de samme partiene som den urbane middelklassen, Venstre, MdG, SV og Rødt.
De samme menneskene som professor Terje Tvedt kaller den politisk-humanitære eliten. I sin bok «Det internasjonale gjennombruddet» peker han på hvordan en brosjyre utgitt i 1997 av Norsk Journalistlag «Mangfold eller enfold? Veiviser for journalistisk arbeid i det flerkulturelle Norge» gikk inn for at «journalistikken ikke først og fremst skulle være opptatt av hva som var sant, men av hva som var positivt for nordmenns syn på integrering. Det var påkrevet å skrive om innvandringen på en måte som var i tråd med den multikulturelle strategien».
I den samme boken peker han på hva som skjedde da NRK i 2014 gav ut «NRKs flerkulturelle ordliste» hvor man blant annet advarte mot begrepet «norske verdier», fordi det gjorde utviklingen av det multikulturelle samfunnet vanskeligere.
Manglende bakkekontakt
Da jeg leste boken til Tvedt kom jeg på en selsom opplevelse da jeg i fjor satt og hørte på P3-redaksjonssjef Håkon Moslet forklare hvorfor NRK hadde valgt å sende programmet «Faten tar valget».
Jeg var ikke blant de som reagerte på hijab-bruken til den unge programlederen Faten Mahdi Al-Hussaini, men jeg ble lamslått da jeg hørte redaksjonssjefen forklare at han ble overrasket og absolutt ikke hadde ventet seg slike sterke reaksjoner.
Hvis dette ikke var en bevisst løgn vitner det om sterk mangel av bakkekontakt.
Ingen kan ha fulgt med på debattene om islam, innvandring, integrering og multikulturalisme i Norge, uten å ha fått med seg at det er sterk skepsis til den voksende utbredelsen av islam som religion i landet vårt.
At denne skepsisen også noen ganger kommer til uttrykk på en hatefull og sjikanerende måte kan heller ikke være noen bombe. Når slike holdninger ikke fanges opp i norske redaksjonslokaler, er det symptomatisk.
Det forteller om miljøer og gruppedynamikk hvor meingskorridoren er trang og kontakten med grupper og deler av befolkningen med andre holdninger er liten.
Jeg mener dette mønsteret gjentar seg i sak etter sak. Overfor standpunkt og meninger de selv ikke kjenner seg igjen i reagerer journalistene enten med å ignorere
Det er et problem for de store mediene selv, ettersom det skaper rom både for nisjeaviser og alternative medier.
Men om store grupper i samfunnet, enten de står på venstresiden eller høyresiden, blir etterlatt med en forståelse av at deres meninger ikke hører innenfor det gode selskap vil det forsterke de trekkene vi allerede ser i den norske samfunnsdebatten, med økt polarisering og et hardere debattklima.
Særlig de som frykter en utvikling slik vi har sett i USA med valget av Donald Trump som president bør tenke gjennom hva ensrettingen i de norske mediene kan føre til.
