Oslopressens arrogante begeistring for EU har gjort dem irrelevante. Heldigvis har lokal­aviser og nisje­medier satt ACER på dagsorden

• ANDREAS C. HALSE, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen

Det er fortsatt få ting som får Oslo-pressen til å gå mer i takt enn spørsmål knyttet til Norges forhold til EU. Om det skyldes tydelige redaksjonelle linjer eller ren og skjær interesse blant de som jobber der er vanskelig å uttale seg om utenfra, men resultatet er uansett det samme.

Ønsker man informasjon om helt sentrale debatter for det norske demokratiet må man se andre steder.

Hovedstadsmedienes blinde begeistring for alt som kommer fra EU har gjort dem irrelevante i en av årets viktigste debatter.

Det burde bekymre.

Debatten knyttet til EUs energiunion og Norges tilknytning til det Europeiske energibyrået, ACER, har beveget seg raskt. På få måneder har saken beveget seg ut fra den mer eller mindre automatiserte godkjenningsordningen vi praktiserer ovenfor forordninger og direktiver fra EU og til å sette nasjonal dagsorden.

Det kan vi i stor grad takke lokalmedia og et par nisjeaviser for. 

Et vanlig år gir søkeordet ACER litt over 300 treff i A-tekst. Hittil i 2018 er antallet treff for lengst passert 1300. I tillegg til å være navnet på EUs energibyrå er ACER riktignok også et relativt kjent datamerke, men det er ikke akkurat forbrukerjournalistikken som har skutt i været siden nyåret.

Tvert imot ser vi at norske lokalsamfunn har reist seg mot overstyring fra EU og for norske kraftressurser med en styrke jeg knapt har sett maken til i mitt voksne liv.

At kombinasjonen av et kontroversielt EU-direktiv og styringen av norsk kraft rører noe dypt inn i den norske folkesjela er kanskje ikke spesielt overaskende.

Basert på lesningen av de største norske avisene er det allikevel ikke bare lett å finne spor av dette folkelige opprøret. 

Hvis man ser på papirtreffene i A-tekst for 2018 troner Klassekampen soleklart øverst med nesten 100 artikler knyttet til EUs energibyrå. Deretter kommer Nationen med om lag halvparten så mange treff. Tett innpå følger en rekke lokalaviser med tosifret antall artikler, før hovedstadspressen med VG, Dagbladet og Aftenposten dukker opp med henholdsvis 7, 3 og 2 treff.

Disse avisene kunne benyttet anledningen til å forklare oss hva saken faktisk handler om, bidratt til viktige nyanser og solid dekning av sakens innhold.

Relevant ville det også vært å lese om hvordan de politiske partiene stiller seg og ikke minst kunne man gjort et forsøk på å forklare hvorfor et, blant tusenvis, av EU-direktiver vakker slik motstand i folket.

Det har man ikke gjort. I stedet har man produsert tre mer eller mindre likelydende lederartikler om at Norge bør underlegge seg EUs energimarked.

Interessant nok har Dagsavisen kommet til et annet standpunkt enn resten. De skiller seg også ut med vesentlig mer dekning av saken enn de andre mediene. Som altså støtter regjeringens EU-vennlige linje.

Det kan altså se ut som det finnes en sammenheng mellom hvilket standpunkt man har når det kommer til Norges tilslutning til ACER og hvor mye oppmerksomhet man vier det.

Det som er underlig med den strategien fra de mest EU-vennlige mediene er at det oppstår en situasjon der all informasjon om saken kommer fra medier som samtidig ønsker å motarbeide den. 

En av de som reagerer på den ensidige og manglende dekningen av EUs energibyrå er Dagsavisens, Lars West Johnsen, som selv stemte ja til EU i sin tid.

I en artikkel i Dagsavisen viser også han til den slunkne dekningen og konkluderer med at makta har vist en stor arroganse gjennom den enorme EU-tilpasningen som er skjedd i Norge i etterkant av folkets nei til EU. 

Det er en arroganse hovedstadsmediene bør legge av seg.

Ikke bare fordi de har tapt kampen om EU og folk stadig er skeptiske til det Astrid Meland kaller «det siste dumme fra Brussel». Men også fordi viktige, nasjonale saker bør belyses fra flere synsvinkler og perspektiver.

Per nå virker strategien heller å være å riste litt på hodet av dumme folk i distriktene og på venstresiden som virkelig tror dette er en viktig sak.

Vel. En sak som kan føre til historiens første nei til et EU-direktiv, splitter Arbeiderpartiet, samler fagbevegelsen, fører til ordfører-opprop med 100 signaturer og omtales 1300 ganger på 3 måneder har allerede blitt viktig. Helt uavhengig av hva folk i hovedstadens redaksjoner måtte mene om saken. 

Hovedstadspressen bør ikke kunne leve med å gjøre seg selv irrelevante i avgjørende debatter om Norges forhold til EU fordi man tapte en folkeavstemning i 1994.

Det er på tide å løfte blikket.