«Truserøsket» fra lesere redaktørene ikke bryr seg om

Hvor lenge kan norske medier slå hånden av lesere som vil betale for journalistikk, men ikke får anledning til å gjøre det?

I mattetimen på ungdomsskolen lærte vi at minus og minus gir pluss. Mange norske redaktører lever også etter denne regelen: År med sviktende annonseinntekter og synkende opplag – to minuser, skal reddes med Pluss.

Pluss-modellen er igjen oppe til debatt etter at pressestøtte-ordningen ble plattformnøytral. Dagbladet har søkt om støtte til sin egen Dagbladet Pluss-satsing, men foreløpig fått avslag fra Medietilsynet. 

Med mulighet til å søke støtte til rene digitale redaksjonelle produkter, bør dette føre til mer nytenkning i bransjen.

De siste årene har stadig mer redaksjonelt innhold havnet bak betalingsmuren. Jeg har full forståelse for at god journalistikk koster og at vi som lesere må betale for den. Men i debatten om hvordan digital journalistikk selges, har jeg savnet noen perspektiver.

Slik jeg ser det blir den ofte redusert til en teknisk diskusjon om mikrobetaling, eller lagt død med argumentet om at abonnementsmodellen er den eneste som duger.

Dagens Næringslivs redaktør for publisering og visuell journalistikk, Ingeborg Volan, skrev i fjor en utfyllende kommentar om hvorfor norske medier ikke ser mikrobetaling som en måte å finansiere journalistikk på. Hun viste blant annet til at det må fryktelig mange salg til for å komme opp i summer som monner.

Men redaktørene burde sett andre verdier her enn ren lønnsomhet.

Hva skjer for eksempel med mediehusets merkevare og kontakten med leserne når de lukker det meste av innholdet, og attpåtil sier nei takk til folk som vil betale for journalistikken? Jeg tror mange aviser risikerer å falle langt bak i folks bevissthet. Journalistikken «forsvinner» for dem.

Kan også «plussing» av enkelte type saker være et demokratisk problem? Mange, spesielt lokalavisene, omtaler kommunale planer, utbygginger og annen offentlig informasjon i saker bak betalingsmur. Noen medier har også begynt å legge hendelser fra politiloggen som Pluss-saker. Utelukker ikke dette grupper fra å få viktig informasjon og kunne delta i den offentlige samtalen? Hva er den digitale varianten av å plukke opp ei papiravis du ikke abonnerer på?

Og hva med lesergrupper som av ulike grunner ikke er interessert i å kjøpe abonnement på journalistikk, slik det nå blir solgt? Jeg tenker da spesielt på yngre målgrupper. Er Pluss-abonnement middelet for å nå disse? 

Irriterte lesere som ikke har tilgang på artikler de vil lese, gir stadig beskjed om dette i kommentarfeltene. For det er nå engang sånn, at bor du i Bardufoss vil du ikke inngå et løpende abonnement hos lokalavisa i Moss for å kunne lese én artikkel om slektningen din. Men redaktørene ser ikke ut til å bry seg om «truserøsket» de får i sosiale medier og i leserinnlegg. 

DN-redaktør Volan erkjente i sin kommentar i fjor at det kan være en rettferdig anklage at mediene viser manglende vilje til å samarbeide om løsninger som leserne etterspør.

Slik jeg ser det, så trenger ikke alternativer til Pluss-abonnement begrense seg til salg av artikler til 5, 9 eller 19 kroner stykket. Det kan være mange måter å selge journalistikk på digitalt – Pluss kan være så mangt, men norske medier virker per i dag lite interessert i å drive innovasjon for å finne alternativer til modellen de forfekter. Sagt på en annen måte: Alle eggene er lagt i en kurv.

Et apropos til slutt: Som filminteressert student kunne jeg like etter årtusenskiftet fråtse i filmanmeldelser som lå åpne på nettaviser over hele Norge. Jeg saumfarte landet, fra Haugesunds Avis til Nordlys, på jakt etter nye synspunkter på Fight Club og andre filmer.

Og kanskje beskriver disse ordene fra Brad Pitts karakter Tyler Durden fremtiden for salg av journalistikk best:

It's only after we've lost everything that we're free to do anything.