Å sette tæring etter næring er en leveregel de fleste virksomheter ønsker å følge. Men i år har mange medier drevet ulønnsomt for å kunne gi nordmenn nyheter i en utfordrende tid.
Da annonseinntektene nærmest forsvant over natta i mars, holdt redaksjonene journalister i jobb for å kunne dekke og dokumentere den største krisen som har rammet oss etter 2. verdenskrig. Selv om det mest lønnsomme der og da ville vært å permittere i stor skala.
Når 2020 nærmer seg slutten, er ikke situasjonen like mørk og usikker som den var for ni måneder siden. Norske medier rir i dag på en bølge av sterke lesertall og stadige nye nådde milepæler hva gjelder digitale abonnenter.
Men i koronaåret står dessverre ikke belønningen til innsatsen.
Medietilsynet kunne sist uke legge frem tall som viste at mediene har mistet 19 prosent av annonseinntektene under pandemien. Det er dramatiske tall for en bransje som i tillegg står i en krevende digital omstilling.
Regjeringens kompensasjonsordning får kritikk av presseorganisasjonene for å ha ikke truffet godt nok. 132 av 201 som sendte inn søknad fikk i høst til sammen utbetalt 91,9 millioner kroner av en pott på 300 millioner. Landslaget for lokalaviser (LLA) viser til at aviser som sliter tungt ikke har kommet under ordningen som har kompensert for inntektsbortfall inntil 60 prosent mellom 15. mars til 30. juni. Med kun en tredel av pengene delt ut, når flere medier sliter, er det ikke rart det kommer spørsmål om ordningens treffsikkerhet.
Kultur- og medieminister Abid Rajas statssekretær Gunhild Berge Stange skriver til Medier24 at «Hele næringslivet har blitt påvirket av pandemien og det må stilles krav til et visst tap for at man skal kunne motta kompensasjon».
Men mediebedriftene er ikke som andre bedrifter, kjære statssekretær og medieminister. Denne krisa har vist at mediene setter sitt samfunnsoppdrag først. Journalister over hele landet har vært på jobb for å fortelle hvordan landet og lokalsamfunnene har blitt rammet og utfordret av pandemien. Noen aviser har også gått ned på antall papirutgaver for å være mer slagkraftige i en tid hvor nyhetene aldri har tatt pause. Den jobben fortjener ikke en kald skulder.
Og leserne har vært tydelig i sin respons, de har strømmet til de tradisjonelle mediene. Nå – når mediene har vind i seilene – er derfor en glitrende anledning til å komme opp med støtteordninger som gjør dem konkurransedyktige for fremtiden.
Jeg har selv vært eneste journalist på politiske møter i kommuner. Lokalsamfunn uten lokalavis er iallfall ikke en kostnad regjeringen har råd til å ta.
