Jeg tenkte alltid at kvinnelige journalister opplever er de samme som andre kolleger. Men de bærer en ekstra byrde, og den snakker man ofte lite om, sier egyptiske Abeer Saady, som holder sikkerhetskurs for kvinnelige journalister både i Midtøsten, afrikanske land og i Asia.

Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

- Kvinners historie fra krigen har en ekstra verdi, mener Abeer Saady. Derfor ruster hun kvinnelige journalister til å dekke konflikter

- Kvinnelige journalister tilfører konflikten menneskelighet, mener Saady. Forrige uke besøkte den egyptiske journalisten Oslo, og presenterte en fersk håndbok om temaet.

NTB - Gunnhild Hokholt Bjerve

Publisert 06.11.2017 - 15:49

Denne artikkelen er over to år gammel.

Dekket fra topp til tå i burka kom journalisten til veisperringen, men det skulle ikke mer til enn et lite kast med skulderen for å vekke IS-soldatens vrede.

Egyptiske Abeer Saady forteller historien fra Syria som et eksempel på hva man må tenke på når man som kvinne skal dekke en krig. Bevegelsen viste at Saady var blitt provosert av IS-krigerens spørsmål om hvor religiøs hun var.

– Jeg hadde akkurat vært i Mekka, og så beskyldte han meg for å være vantro, sier hun engasjert.

– Han slo meg, jeg falt og ble skadd, forteller Saady.

Kvinnelige journalister utsettes for flere farer enn menn når de dekker krig, men vi trenger deres blikk, mener hun.

Ekstra byrde

Saady har lang erfaring som journalist fra hjemlandet Egypt og fra krigsherjede land som Irak og Syria.

I Oslo forrige uke presenterte hun en fersk sikkerhetshåndbok for kvinnelige journalister.

Bomber og kidnappinger rammer uansett kjønn, men trakassering, både fra sjefer og kilder, og faren for overgrep rammer særlig kvinner.

– Jeg tenkte alltid at kvinnelige journalister opplever det samme som andre kolleger. Men de bærer en ekstra byrde, sier hun.

Hun er ikke i tvil om at det er nødvendig at kvinnelige journalister trosser farene. Historien om hvordan mødre i Kamerun «stryker» døtrenes bryster med glohete steiner for å gjøre dem mindre utsatt for voldtekt, er lettere å fortelle for en kvinnelig fotojournalist.

En annen fikk følge en syrisk bestemor som bar sitt døde barnebarn hjem til foreldrene. Sterke kvinnehistorier om voldtekt og overgrep får journalister av samme kjønn lettere tilgang til.

– Kvinners historier fra krigen har en ekstra verdi. De tilfører konflikten menneskelighet, sier Saady, som driver sikkerhetsopplæring av kvinnelige kolleger over hele verden.

Krigen banker på døra

Håndboken ble presentert på en internasjonal konferanse om journalisters sikkerhet på Høgskolen i Oslo og Akershus, og er skrevet med støtte fra blant annet Norsk Journalistlag og UNESCO og i samarbeid med et internasjonalt nettverk for kvinnelige journalister (IAWRT).

– Den er for dem som reiser ut i felt, men også for de lokale journalistene som opplevde at krigen kom til dem og banket på døra deres.

– Jeg er glad for metoo-kampanjen. Flere kvinner opplever at det ikke er stigmatiserende at de er blitt trakassert. Å snakke om det er en måte å overleve på, sier den egyptiske journalisten Abeer Saady, som lærer kvinnelige kolleger sikkerhetsknep.

Blant rådene hennes er å ha kontroll over «profilen» sin og vite hvem man møter. Det gjelder både Facebook-profilen, som ikke burde være åpen og tilgjengelig på telefonen, men også klær, språk og å ha kontroll over sine følelsesmessige reaksjoner.

– Spør deg selv: Er jeg akseptabel for dem som kvinne, som journalist, med min dialekt?

Saady sammenligner det med å være passasjer på Titanic: Ingen kan forutse katastrofen, men man kan skaffe seg kunnskap.

Setter pris på #metoo

Saady kommer fra et land som er beryktet for menns trakassering av kvinner. Det toppet seg da tusenvis av mennesker var samlet på Tahrir-plassen i Kairo i protest mot daværende president Mohammed Morsi.

Gjenger trakasserte og forgrep seg på et stort antall kvinner. Saady mener gjengene ble betalt av religiøse og at hensikten var å få folk til å holde seg borte.

Den egyptiske journalisten er glad for #metoo-kampanjen, der i hovedsak amerikanske og europeiske kvinner har delt historier om trakassering og overgrep.

– Folk forteller meg om trakassering i redaksjonen og fra kilder. Noen ganger vil de ikke fortelle, fordi de er redde for å miste jobben eller for at familien skal få vite. Nesten alle kvinner har opplevd trakassering, men de forteller ikke om det, sier Saady.

– Slike kampanjer gjør kvinnene sterkere. De opplever det mindre stigmatiserende at de har blitt trakassert. Traumet blir mindre for kvinnene når de føler at det ikke bare har skjedd dem.