- KJETIL ROLNESS, sosiolog og samfunnsdebattant
Her er noe fakta om Abbasi-saken:
Familien er ikke flyktninger, har ikke rett på asyl, er ikke forfulgt i sitt hjemland, verken individuelt eller som medlemmer av noen etnisk, religiøs eller politisk gruppe. Dette er fastslått av UDI, UNE, Lagmannssretten og Høyesterett.
Familien hadde bodd 14 – fjorten – år i Iran før de kom til Norge. De oppholdt seg også mange måneder i Hellas.
Familien fikk opphold basert på det som høyst trolig er en løgn (om at ektefellene kom bort fra hverandre). Og har fulgt opp med flere påstander uten noen dekning.
Moren har for vane å bli «bevisstløs» som effekt av vedtak eller utsendelsesforsøk. Bevisstløsheten er ifølge helsepersonell «funksjonell» eller «stress/situasjonsbetinget». Hun har ingen varig sykdom eller psykisk lidelse.
Barna hadde bodd om lag to år i Norge da UDI gjorde sitt første vedtak. Det er mye mindre enn det som normalt anses for å «tilknytning til Norge», og dermed gi opphold på humanitært grunnlag. Når de nå hevdes å være «godt integrerte», er det er resultat av ulovlig opphold.
Barna snakker foreldrenes morsmål (dari), da har hatt privatundervisning med andre afghanere i Iran, de har slekt og nettverk i Afghanistan, og vil trolig også bli gjenforent med faren.
Verken i hjembyene til foreldrene eller Kabul er sikkerhetssituasjonen for familien prekær. I Kabul utfører opprørere diverse angrep, men nesten bare mot myndighetspersoner, politi, osv. Sivile afghanere er ikke mål for angrepene.
Har du fått med deg noen av disse opplysningene i dekningen av Abbasi-saken? Sannsynligvis ikke. Det du har fått med deg er den sjokkerende og dramatiske historien om hvordan myndighetene i verdens rikeste land går til brutale ytterligheter for å kvitte seg med en sårbar familie som har slått rot i Norge. Og da sier jeg som Kristin Clemet sa på Facebook her forleden:
«Hva jeg tenker på nå? Det jeg tenker på, er at det er utrolig mange som uttaler seg og mener noe om Abbasi-familien som ikke har brukt fem minutter på å sette seg inn i saken».
Og her er det verste: Det har ikke vært mulig å sette seg inn i saken ved å lese norske medier. Og lite tyder på at journalister og kommentatorer har brukt mange minuttene på å sette seg inn i saken, før de har sett seg skikket til å dekke den.
Dagsrevyen satte et foreløpig toppmål i tendensiøs Abbasi-journalistikk etter familiens gjenkomst på tirsdag. Hele reportasjen varte i over 8 minutter. Noe som er uvanlig lenge i Dagsrevy-sammenheng. Dette må være den mest omfattende fjernsynsdekningen av saken så langt. Hva besto innholdet av?
Innslag 1: Intervju med stortingsrepresentant Lars Haltbrekken fra SV foran Ahus sykehus i Lørenskog, der familien befant seg. Han hadde snakket med den eldste gutten. Reporter Ola Mjaaland spør: «Hvorfor har både du og andre engasjert dere så sterkt i denne saken?» På grunn av sterke menneskelige hensyn, og fordi barna har hatt det meste av barn- og ungdommen sin i Norge, trives i Trondheim og er blitt vare på i lokalmiljøet. Reporter spør videre: «Hvem er det som må snu i denne saken? Det er jo en familie som har fått avslag på opphold også i rettssalene?» Svar:
«Dette viser jo den mørkeste siden av norsk asylpolitikk, som må endres, sånn at vi kan ta mer menneskelige hensyn.»
En representant for et innvandringsliberalt parti som sto utenfor asylforliket, fikk altså bruke saken til fremme et tungt politisk innlegg i beste sendetid på Dagsrevyen. Uten oppfølgingsspørsmål.
Innslag 2: Med et godslig smil forteller nyhetsankrene i studio at støttedemonstrasjonene fortsetter i Trondheim. Nå med en «hjertemars». To av elevene blir intervjuet, og uttrykker sorg og vantro over utsendelsen. Vi får høre at toget skulle «være fri politiske ytringer».
Innslag 3: Erik Vatne, advokat for Abbasi-familien, fastslår at utsendelsen har vært «en total fiasko fra norske myndigheters side. Vi kommer til å gå aksjonen nokså nøye etter i sømmene.»
Innslag 4: Fra byrådssalen i Trondheim. Høyres ordførerkandidat, Ingrid Skjøtskift går ut mot egen regjering, og overprøver saksbehandlingen: «Det er lagt for lite vekt på menneskelige hensyn. Det er lagt for lite vekt på hensynet til barnas beste. Begge deler peker i retning av at familien får bli i Norge.» Samme mener ordfører Rita Ottervik (Ap) som tidligere har engasjert seg sterkt mot utsendelsen. Hun sier at Arbeiderpartiet i Trondheim og Trøndelag har vært mye tydeligere på det med menneskelige hensyn, særlig med barn og unge, enn de har fått gjennomslag for i Ap nasjonalt.
Innslag 5: Arne Jørgen Olafsen, sjef for Politiets utlendingsenhet, orienterer kort og tørt om utsendelsen, men kan ikke kommentere noe som angår beslutninger i saken. Men han opplyser at lege og sykepleier var med under hele turen, slik at moren fikk kontinuerlig medisinsk overvåking.
Dette siste var det ene faktaopplysningen i løpet av alle de 8 minuttene som korrigerte fortellingen om den umenneskelige og urimelige behandlingen av familien. Resten av reportasjen kunne vært kjøpt og betalt av støttegruppen til Abbasi eller Refugees Welcome Norway. Men de fikk det hele gratis, i beste sendetid, av Norges største nyhetsorganisasjon, finansiert over skatteseddelen.
NRK lot altså i alt seks personer uttrykke sin mening i reportasjen. Alle sto på samme side. Ingen av fikk kritiske spørsmål. NRK fant ingen grunn til å snakke med politiske representanter med et annen syn på saken. Og heller ingen representanter fra forvaltningen.
UDI har selvsagt begrensninger på hva de kan si, særlig om en sak som ennå ikke er avsluttet. Men vi kan være trygg på at det er mye vi ikke vet, og at det ikke nødvendigvis vil være til fordel for familiens sak.
Men dommen i lagmannsretten er offentlig tilgjengelig, og gir en utfyllende begrunnelse for avslaget. Hvorfor greier ikke NRK å formidle noe herfra? Og hvorfor gjør man ingenting for å utdype saken eller balansere bildet med en kommentar fra en av husets egne politiske kommentatorer? Skjønner ikke NRK at de med dette gjør seg til part i en betent, kontroversiell sak?
Stort bedre har det ikke vært i andre medier.
Dagbladet og Dagsavisen har kjørt ren kampanjejournalistikk, både redaksjonelt og på debattsidene. [OPPDATERING: Rett skal være rett: Dagsavisen gjorde 17.6 et godt intervju med seksjonssjefen UNE.] Den første som brøt linjen, var Nils August Andresen, redaktør i Minerva. Han gjorde en grundig gjennomgang av saken, og konkluderte at «Utseendelsen av Abbasi-familien var godt begrunnet». Siden har Astrid Meland i VG og Skjalg Fjellheim i Nordlys fulgt opp med advarsler mot følelsesbasert «asylpopulisme», der man ender opp med å ikke gi opphold til de mest størst pressedekning og støttegruppe, og ikke til de med største beskyttelsesbehov.
Det er også vanskelig å henge med på logikken til en del av kommentatorene. Morten Myksvoll i Bergens Tidende skriver:
«Dei som er oppteken av ein streng returpolitikk bør vere uroa. Saka kan nemleg rokke ved legitimiteten til norsk utlendingspolitikk. Det kan vere det er heilt rett at familien skal ut av landet. Men verken framferda til UNE eller politiet har bidrege til at folk skal få tillit til vedtaket.»
Men så, etter å ha skildret politiets framferd og trukket UNEs vurderingen i tvil, ender han selv med å si at familien burde fått bli, og at dette ville være mulig uten regelendring. Ifølge Myksvoll skal politikken være «regelbunden» og «føreseieleg». Helt til samme kommentator fastslå at akkurat denne saken skal være et unntak fra regelen.
Det er altså ikke mulig å få mye fornuft ut av Abbasi-dekningen. Det er den samme gamle leksa vi kjenner fra kirkeasylsaken på nittitallet, fra Maria Amelie-saken, fra flyktningbølgen i 2015, fra «oktoberbarna» i forfjor, til denne saken nå:
Journalistene blir mikrofonstativene til asylsøkerne og asylaktivistene.
Ut fra sine egne menneskelige følelser.
Ut fra mediets krav til å skildre dramatiske enkeltskjebner.
Ut fra standens ethos om å forsvare den lille, svake mann og kvinner mot de kyniske og kalde «systemet».
Det betyr også at de samtidig unnlater å gi relevant og avgjørende informasjon om hva saken dreier seg om. Dermed svikter de sitt samfunnsoppdrag og undergraver sin egen troverdighet, i en tid der den heller hadde trengt all den hjelp den kunne få.
