Leder av AAP-aksjonen, Elisabeth Thoresen
Leder av AAP-aksjonen, Elisabeth Thoresen

DEBATT:

Har mediene strøket over Vær Varsom-plakatens punkt 1.5 med sprittusj?

Det har vært ytterst liten vilje til å gå inn i NAV-saker hos de større mediene i kjølvannet av NAV-skandalen. Nå skjer det altså igjen, skriver Elisabeth Thoresen.

Publisert Sist oppdatert

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Slik lyder Vær Varsom-plakatens punkt 1.5. Et prisverdig ståsted, for all del. Hadde det bare vært gjennomført i praksis.

I kjølvannet av NAV-skandalen høsten 2019 rykket medieledere, mediekritikere og andre berettigede ut og beklaget både dypt og inderlig at pressen hadde sovet på post.

Enigheten var bred om at det var mediene som burde ha avdekket disse massive overtrampene mot enkeltmennesker, hvorav de fleste ikke engang har råd til advokat og langt mindre kvalifiserer til fri rettshjelp. Det var journalistene som skulle fortalt oss hva som hadde skjedd - ikke regjeringen selv gjennom å servere fadesen på sølvfat til et samlet pressekorps.

Flere av uttalelsene levner mediene, journalister og deres ledere særdeles liten ære.

«Et søk på VGs nettsider viser at avisen har publisert et meget stort antall artikler om trygdesvindel og trygdeeksport de siste årene. Dette er åpenbart et viktig tema for VG,» står det blant annet å lese i en artikkel i Dagens Perspektiv.

«…Direkte pinlig»

Skribenten var Øivind Fjeldstad, ansvarlig redaktør i Velferd.no. Han kritiserte blant annet hvordan eksempelvis VG, med sine store redaksjonelle ressurser, egentlig er godt skodd til å drive grundig og undersøkende journalistikk også ovenfor NAV. Men at det likevel ikke skjer:

«Mange av VGs artikler er imidlertid ukritiske gjengivelser av tall og fakta presentert av regjeringen og NAV. Arbeidsministre og NAV-ledere har gang på gang fått stå fram i VG og fortelle om sin kamp mot trygdesvindel og trygdeeksport, uten å få ett kritisk spørsmål fra VGs journalister.»

På Medier24 rykker til og med PR-bransjen ut og hytter med neven: “…Direkte pinlig at ingen journalister var i nærheten av å avdekke NAV-skandalen,” konstaterte tre profilerte størrelser i PR-byrået Geelmuyden og Kiese.

Deretter:

«Norske medier dekker rettssaken i flokk hvis Kjell Inge Røkke er involvert eller finanskjendiser slåss på fest.»

Før de serverte nådestøtet:

«Norsk presse representerer en innflytelsesrik elite som ikke er veldig interessert i vanlige folk som roter til livene sine.»

Den hule selvransakelsen

Nå er det imidlertid slik at ikke alle som av en eller annen grunn blir avhengig av NAV har som fellesnevner at de “roter til livene sine.” Mange blir ofre for alvorlig skade, i noen tilfeller av det offentlige selv, eller av personer som utøver forsett. Mange sliter med alvorlig kreftsykdom eller annen sykdom som setter dem ut av stand til å arbeide.

Når trygdeskandalen og den hule selvransakelsen som mediene serverte nå har kommet litt på avstand, kan det fortsatt se ut til at holdningene til NAV-klienter som en byrde for samfunnet og noen som bare har seg selv å takke, er svært seiglivet.

Det har vært ytterst liten vilje til å gå inn i NAV-saker hos de større mediene i kjølvannet av NAV-skandalen. Derimot har Dagsavisen vært et hederlig unntak, sammen med Fri Fagbevelgelse og Magasinet Velferd.

Men så skjer det altså igjen:

Før helgen serverte NAV nok en sak på sølvfat til norsk presse. Sistnevnte hadde tydeligvis glemt å sette på vekkeklokken etter NAV-skandalen, for det var kun Dagens Næringsliv som fikk dette med seg. Senere meldte også Magasinet Velferd seg på, før altså Dagbladet kom på banen midtveis denne uken. Deretter også NRK, men med en sterkt forenklet versjon. I resten av media var det, og er det, tyst.

Hadde de lest hele brevet som NAV selv sendte ut og etter hvert også la ut på egne hjemmesider, om omfang og mulige konsekvenser, hadde reaksjonshastigheten muligens sett noe annerledes ut:

«En blemme»

NAV kunne opplyse at 400.000 personer er rammet av brudd på Personvernforordningen (GDPR) fordi NAV la CV’er med personopplysninger tilgjengelig for tusenvis av arbeidsgivere. I gjennomsnitt har cirka 2000 arbeidsgivere vært inne i databasen og fått tilgang på personlig informasjon per måned.

I to år fikk dette angivelig pågå, før det Dagbladet kaller «en blemme» ble oppdaget og stanset i uken som gikk. NAV ber folk være oppmerksom på rar kommunikasjon på nett og annet som kan indikere identitetstyveri.

NAV opplyser at dette kan ha hatt innvirkning på retten til ytelser for enkeltpersoner. NAV går ikke i dybden på hva de mener her, men i en CV presenterer man seg gjerne fra sin beste side og uavhengig av helsesituasjonen. Dersom NAV-ansatte som har avgjørelsesmyndighet i ytelsessaker aktivt har brukt slike «egenerklæringer» som et skjult grunnlag for å avslå ytelser, er dette mer enn «en blemme». Enhver våken journalist burde ha reagert på formuleringen om at dette kan ha hatt innvirkning på ytelser. Men pressen griper altså ikke fatt i det.

NAV tiltaler, dømmer og krever inn ofte enorme summer

Det pressen heller ikke tar seg bryet med å undersøke, selv etter innspill fra oss, er det faktum at saken også omfatter en stor gruppe personer på helserelaterte ytelser som ikke er helsemessig i stand til å søke på jobber. Og de er langt mindre istand til å ta imot noe jobbtilbud. Men de er tvunget til å eksponere seg ved å legge ut sin CV i databasen, da NAV har satt det som betingelse for ytelser.

NAV har begått et lovbrudd mot en svak gruppe gjennom å aktivt presentere et alternativ som i realiteten er en trusselsituasjon mot liv og helse. Uten ytelser er det mange som ikke får mat på bordet, skaffet seg medisiner eller fulgt opp behandlingen man har behov for.

AAP-aksjonens Facebook-gruppe er overfylt av menneskeskjebner som med alvorlige sykdomssituasjoner har måttet kjempe mot NAV for å få på plass ytelsene de har krav på, og en stor del av sakene bærer preg av å være regelrette overgrep.

Foreldre må frasi seg omsorgsretten for egne barn for å få på plass en ytelse, feilaktige tilbakebetalingskrav fra noen tusen og til nær opp til millionen kan ende med tragedie, fordi man ikke får prøvd sin sak rettslig. Nav «tiltaler», «dømmer» og krever inn ofte enorme summer med 14 dagers frist. Den «dømte» må selv bevise sin uskyld, noe som kan ta år, og pengene må betales inn selv mens klage behandles - og uten at du har en inntekt.

Det rare er at et skremmende antall av slike enkeltsaker har blitt løst når journalister skriver om dem. Det betyr at saksbehandlingen i utgangspunktet har vært feilaktig. Og slik fortsetter det i sak etter sak.

Departementet leker gjemsel

Aksjonsgruppen kjemper mot departementet for å få svar på spørsmål om uriktig lovanvendelse, feiloppfatninger som forplanter seg nedover i systemet og får store konsekvenser eller en faktaresistens hos politikere som nærmer seg en pandemi i seg selv.

Hver av disse kampene ender som regel med at spørsmålene blir en kasteball mellom departementene, eller med et svar som i realiteten ikke er noe svar men som istedet genererer ti nye spørsmål. Og det er ikke fordi vi er vrange. Det er fordi vi ser at denne forvaltningsmastodonten gjør katastrofale feil uten evne og vilje til å ordne opp etter seg.

Når folk ikke har råd til advokat og må vente i så mye som to år for å få en vurdering av sin sak i trygderetten - og deretter opplever at NAV likevel ikke vil rette seg etter det som blir fastslått - er det i realiteten bare Vær Varsom-plakatens punkt 1.5 igjen som livbøye.

Satt på spissen: Eksempelvis for Hvermansen som har kjempet i 15 år mot NAV for å få en uføretrygd selv om han har hatt fire hjerteinfarkt, to hjerneslag og nå har begynnende demens. For NAV mener fortsatt at han kan jobbe. Nå skal han ut i sitt åttende arbeidsutprøvingstiltak, etter at NAV har tilsidesatt og avvist de tre siste spesialisterklæringene hans. Disse sakene, eller tilsvarende, finnes. Og de er ikke i et fåtall. Og når NAV avslår en søknad om ufør, har ikke Hvermansen krav på AAP-lenger. For forutsetningen for den ene, utraderer nemlig samtidig grunnlaget for å få den andre (om ikke NAVs lokalkontor er samarbeidsvillig).

Spørsmålet er om dette punktet i Vær Varsom-plakaten faktisk har noen reell gjenstående verdi. For det synes ikke slik når det gjelder NAV-saker i norsk presse.

Det er skummelt å banne både i børs og katedral, men likevel:

Pressestøtten hadde kommet bedre til nytte om den hadde vært benyttet til advokathjelp til de mange som blir utsatt for disse overgrepene fra en av landets største og tilsynelatende uangripelige maktutøvere - overgrep som det er pressens plikt å avdekke og motvirke.

Powered by Labrador CMS