Kvinner og minoriteter hetses ut av debatten. Sosiale medier har mye av skylda. Hvor mange viktige stemmer går vi glipp av?

• ANDREAS C. HALSE, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen

I polariseringens tidsalder bidrar sosiale medier til å forsterke eksisterende mønstre. Kvinner og minoriteter har alltid hatt høyere terskel for å skulle mene noe offentlig.

Det nye er at tilbakemeldingene er høylytte, konstante og umulig å slippe unna.

Morgenen etter kvinnedagen tar jussprofessoren Benedikte Høgberg blant annet et oppgjør med sjikane og hets av kvinnelige jussprofessorer i det anonyme sosiale mediet Jodel.

Som respons skjer det som må skje. Det samme mediet tar til motmæle og Høgberg selv blir tungt kritisert for å påpeke at sexistisk hets er nettopp sexistisk. Blant poengene finner vi påstanden om at hun, i likhet med andre kvinnelige professorer, er kvotert inn i jobben sin.

Her skal det nevnes at det også finnes flere legitime diskusjoner, som ikke er tema for denne teksten. Det er derimot den kjønnede kritikken.

Den store negative oppmerksomheten knyttet til professor Høgberg er riktignok bare en skygge av det som rammer andre frittalende kvinner. Allikevel er episoden interessant fordi den viser at selv ikke en av landets aller dyktigste jussprofessorer er skjermet fra de samme mekanismene som har en tendens til å ramme alle kvinner som mener noe.

Et langt mer graverende tilfelle av hva som rammer kvinner som åpner munnen fikk vi oppleve i opptakten til kvinnedagen, der samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali var nær ved å trekke seg helt tilbake.  

Hun hadde ment noe på et litteraturarrangement og ble møtt med en bølge av hets, rasisme og trusler. Ikke anonymt, men på åpne blogger, på Facebook, i kommentarfelt og gjennom et utall personlige meldinger.

Hun er langt fra alene. Et annet nærliggende eksempel er Amal Aden, som flere ganger har stått frem etter å ha mottatt grove trusler, og til og med overfall, grunnet sitt engasjement i samfunnsdebatten. I likhet med Ali, har Aden også vært utstyrt med voldsalarm. I 2015 gikk det så langt at politiet ba henne dempe seg av hensyn til egen sikkerhet.

Manglende sikkerhet har også MDGs byråd i Oslo Lan Marie Berg fått oppleve siden hun tiltrådte i 2015. For henne har det gått så langt at det rett og slett er blitt farlig å bevege seg rundt i byen til fots. Mye av frustrasjonen med Berg handler nok om MDGs miljøpolitikk generelt, men det er neppe tilfeldig at det er hun som utsettes for frustrasjonen. Og måten hun utsettes på er i hvert fall ikke tilfeldig. 

Sammenligningen mellom Ali, Aden og Berg er interessant fordi de er såpass ulike debattanter som uttaler seg om helt ulike ting.

Likheten er at de er kvinner. Og med utenlandsk utseende.

For Aden sin del kan vi ta med at hennes åpne lesbiske orientering og somalisk bakgrunn hører med til historien. For en del miljøer er det faktum at hun eksisterer åpenbart å anse som en direkte provokasjon. Og folk nøler på ingen måte med å gi uttrykk for sine følelser.  

Truslene og hetsen samfunnsdebattanter som Berg, Ali og Aden utsettes for utløses ofte av noe de mener.

Men i realiteten virker det som om det hele handler lite om hva de mener, men mer om hvem de er. Problemet er ikke meningene som sådan, men at de har meninger i det hele tatt.

De som ikke vil sette sin lit til anekdotiske bevis, kan se til forskningen. Institutt for samfunnsforskning peker på en vesensforskjell i netthatet som rammer kvinner og menn. Mens menn mottar hets knyttet til innhold i argumentet og politisk ståsted, opplever kvinner at hatet i langt større grad handler om kjønn og personlighet. Med andre ord; selv i møte netthets blir menn tatt til inntekt for det de sier og det de gjør, mens kvinner, som vanlig, først og fremst er kvinner.

Lignende tall for hudfarge har vi ikke, men tall fra 2017 viser at anmeldelser for hatkriminalitet økte i Oslo og at hatkriminalitet med utgangspunkt i offerets etnisitet topper lista.

Som hvit mann føles terskelen for å skrive og mene i det offentlige ordskiftet ganske lav. Folk er rett nok tidvis uenige, også i sterke ordelag, men jeg har sjelden opplevd at det krysser grensen til å bli direkte sjikanøst eller truende. Unntaket er kanskje, paradoksalt nok, en gang jeg skrev et innlegg til forsvar for Arbeiderpartiets Hadia Tajik.

De som velger å delta i den offentlige debatten vet nok som regel utmerket godt hva de går til. Fordi de ser hvordan andre møtes i ordskiftet. 39 prosent av kvinnene som har opplevd netthets sier allikevel at de har blitt mer forsiktige med å si sin mening offentlig. Det vi derimot ikke har tall på er alle de stemmene vi kanskje ikke får hørt.

Med tanke på hvor mye det koster kan vi bare spekulere i hvor mange viktige stemmer vi går glipp av.

Å delta i debatten har alltid kostet mer for noen enn for andre, men med sosiale medier blir det stadig vanskeligere å slippe unna. Det hever terskelen.

Kanskje har vi tiet i hjel den neste Deeyah Khan, Amal Aden eller Lan Marie Berg allerede før de har hevet stemmen. Det har ikke Norge råd til.