- PER EDGAR KOKKVOLD, tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund. Nå leder for Kringkastingsrådet
Kommentaren er opprinnelig publisert på Presse.no
2013 var et fryktelig år, et annus horribilis, for norsk presse når det gjaldt den samtidige imøtegåelsesretten:
33 brudd, flere enn noen gang i PFUs historie.
I 2014 ble 4.14-bruddene redusert til 17. Mange håpet at det nå bare kunne gå den rette veien. Men det gjorde det ikke. I 2015 er vi tilbake til det normale.
Pkt. 4.14-bruddene topper fellingsstatistikken i 2000, 2001, 2003, 2006, 2007, 2008, 2009, 2011, 2013 – og altså 2015.
Og det er ikke grunnlag for å hevde at de rekordmange fellelsene i 2013 kom fordi PFU var blitt strengere, like lite som det er grunnlag for å si at de relativt få fellelsene i 2014 kom fordi utvalget var blitt mildere.
LES MER på Medier24:
Et viktig prinsipp
Det er ingen uenighet blant dem som forvalter presseetikken om at den samtidige imøtegåelsesretten er et av de aller viktigste punkter i pressens etiske regelverk.
Vær Varsom-plakatens pkt. 4.14 lyder i sin helhet slik: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.» Videre heter det: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»
Det har de siste seks årene vært 136 fellelser i PFU for brudd på den samtidige imøtegåelsesretten, mot 83 for nummer to på fellingsstatistikken, pkt. 3.2 i plakaten, kildekontroll og kildekritikk.
Det er samtidig slik, som også utvalget selv har påpekt: Dersom redaksjonene var nøyere med å respektere kravet til samtidig imøtegåelse, ville også 3.2-bruddene blitt langt færre. «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte», som det blant annet heter i pkt. 3.2 i Vær Varsom-plakaten.
Hvorfor svikter man?
Hvorfor klarer ikke norsk presse å oppfylle kravene til samtidig imøtegåelse?
- Det er definitivt ikke fordi norske pressefolk er ukjent med den samtidige imøtegåelsesretten. Og det selv om det fortsatt finnes noen redaksjoner, både små og store, som svever i den villfarelse at pkt. 4.14 ikke gjelder dersom man mener å ha dekning i de faktiske forhold.
- Det er heller ikke fordi PFU er blitt strengere i sin praksis, bortsett fra at utvalget har stilt strengere krav til dokumentasjon fra de innklagede medienes side når det gjelder deres anstrengelser for å få de angrepne i tale.
- Det kan til en viss grad være fordi pressefolk fortsatt har en tendens til å blande imøtegåelsesretten etter pkt. 4.14 med tilsvarsretten etter pkt. 4.15, til tross for den fundamentale forskjellen mellom de to prinsippene: Det første er samtidig, det andre er en rett man har i ettertid.
- Men først og fremst skyldes de mange fellelsene at redaksjonene ikke helt forstår hvor strenge krav som stilles, at de ikke anstrenger seg tilstrekkelig for å få den angrepne i tale, ikke gir han eller hun rimelig tid til å svare, og heller ikke konfronterer den angrepne med alle konkrete beskyldninger.
Et gammelt prinsipp
Norsk Presseforbund utarbeidet i begynnelsen av 2011 sin første Veileder om den samtidige imøtegåelsesretten. Den ble revidert både i 2013 og 2014, og en ny revidert veieleder foreligger nå. Den omfatter også de relevante 4.14-klagene PFU behandlet i 2015.
Begrepet ”samtidig imøtegåelse” ble nedfelt for første gang i Vær Varsom-plakaten ved revisjonen i 1994, men var velkjent i norsk presse lenge før.
Da Dagbladet i 1992 hevdet at PFU hadde innført et nytt prinsipp da utvalget fastslo at den angrepne part må få komme til orde samtidig med at angrepet framsettes, kunne man vise til at utvalget så langt tilbake som i 1948 hadde slått fast at privatpersoner som blir utsatt for angrep, så vidt mulig bør høres på forhånd.
I dag er den samtidige imøtegåelsesretten å betrakte som et av de sentrale prinsipper i journalistikken. Og det er ikke bare hos oss at det er slik.
Prinsippet er formulert i de fleste lands Vær Varsom-plakater. I de etiske reglene for svensk presse, tv og radio heter det: ”Sträva efter att ge personer som kritiseras i faktaredovisade material tilfälle att bemöta kritiken samtidig.”
I de danske reglene for god presseskikk står det: ”Oplysninger som kan være skadelige, krænkende eller virke agtelsesforringende for nogen, skal efterprøves i særlig grad inden de bringes, først og fremst ved forelæggelse for den pågældende.”
Vi gir ikke opp
Det kan ikke herske tvil om at dersom norsk presse overholdt den samtidige imøtegåelsesretten, ville også tilliten til pressen øke.
Hvis pressefolk leste Norsk Presseforbunds 4.14-veileder nøye, ville bruddene på dette punktet bli redusert til et absolutt minimum.
Det er lagt ned et betydelig arbeid både fra Norsk Presseforbund, andre presseorganisasjoner og fra Redaktørforeningens 4.14-skvadron for å få redaksjonene til å ta samtidighetsprinsippet på alvor. Det kan dessverre ikke sies at vi har lykkes.
Men vi gir ikke opp, og prøver igjen med en ny, ajourført veileder.
Journalistikken blir aldri dårligere av at journalister etterstreber fairness. Som den legendariske Manchester Guardian-redaktøren C.P. Scott formulerte det:
– The voice of opponents has a right to be heard. It is well to be frank; it’s even better to be fair.
