Vedums tapte mulighet
«Regjeringen har strammet til statens kjøp av PR-tjenester. Det gjenstår å se hvor effektivt det blir. Den symbolske effekten har nok vært som ønsket. Dessverre har Vedum & co. gitt fra seg en gyllen mulighet til virkelig å endre bransjen og innføre mer åpenhet.»
Jeg er blant dem som tror at transparens blir ett av de viktigste stikkordene for bransjens utvikling framover. Over tid vil det vise seg umulig å leve med så stor grad av hemmelighold som i dag, rundt hvilke kunder vi har. Åpne kundelister vil gradvis bli normalen, slik vi har hatt det i Kruse Larsen og Pressure fra dag én. Det vil tvinge seg fram over tid.
Men de som bestemmer, kunne ha påskyndet utviklingen betydelig. Dessverre ble Hurdalsplattformen en tapt mulighet på dette området, selv om engasjementet har vært stort og høylytt fra politikernes side.
Bra med føringer
Regjeringen burde ha brukt sin innkjøpsmakt til å tvinge fram mer åpenhet gjennom å stille krav om åpne kundelister hos alle sine leverandører, heller enn å overstyre etatene om hvordan de skal organisere kommunikasjonsarbeidet sitt. Det klarer kompetente medarbeidere i direktorater, statsselskaper og andre underliggende etater utmerket godt å finne ut av selv. Og jeg undres fortsatt på hvor gjennomtenkt og grundig utredet det er å erstatte innkjøpt spesialkompetanse og ekstra kapasitet med egne, faste årsverk.
Det er bra at regjeringen legger føringer for statens bruk av konsulenter. Det skjer blant annet gjennom de tildelingsbrevene som går ut fra departementene i disse dager. Ifølge Aftenposten inneholder brevene, som er regjeringens oppdragsbeskrivelser til sine underliggende enheter, krav om at statlige etater i 2022 skal «skal arbeide for å redusere konsulentbruken på område der det ligg til rette for å nytte interne ressurser og kompetanse. Utover informasjons- og haldningskampanjar skal tjenester frå kommunikasjonsbransjen som hovedregel ikkje nyttast.»
Til samme avis sier kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram at dette er en form for instruks, en «marsjordre fra regjeringen til statlige virksomheter om å redusere og foreta en kritisk vurdering av bruken av konsulenter».
Som sagt: Det gjenstår å se hvor virksomt det blir.
Dagens Næringsliv kunne tidligere denne måneden melde at staten alt har signert avtaler om kjøp av kommunikasjonstjenester for 40 millioner på Senterpartiets vakt. To av etatene som kjøper PR-råd, er Digitaliseringsdirektoratet og Skatteetaten, som ligger under henholdsvis Bjørn Arild Gram og Trygve Slagsvold Vedum.
Alternativet
NTNU har nettopp inngått avtale om kjøp av tjenester for to og en halv million til «formidling av resultater, produksjon av årsrapporter, nyhetsbrev etc., utarbeidelse av kommunikasjonsstrategier, koordinering mot mediepartnere mm.».
Burson Cohn & Wolfe ble nylig tildelt et anbud lyst ut av Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Anskaffelsen skal dekke to hovedområder, kampanjer, og strategisk rådgivning og strategiutvikling. I tillegg har USN behov for hjelp til krisehåndtering. Samlet verdi er 25 millioner kroner.
Byråene Zynk, Tibe Reklame og Geelmuyden Kiese ble nylig tildelt en ny rammeavtale med Arbeidstilsynet for tjenester knyttet til strategisk kommunikasjonsrådgivning, utvikling av kampanjer tilpasset ulike målgrupper og kanaler og medietrening. Hver enkelt kontrakt har en verdi på 16 millioner.
Og slik kommer det sikkert til å fortsette.
Regjeringen har selv, i statsbudsjettet for 2022, anslått besparelsen på kjøp av kommunikasjonstjenester til 60 millioner. Ifølge Aftenposten utgjorde statens kjøp av konsulenttjenester til kommunikasjonsrådgivning og organisasjonsutvikling, i løpet av 11 måneder, 687 millioner kroner i 2019.
Hva hadde vært alternativet til dette tiprosentkuttet, eller for den del, et viktig og mer virksomt tillegg til ostehøvel-tiltaket fra regjeringen?
Staten kunne brukt sin innkjøpsmakt til å endre det som kritiseres mest, nemlig hemmeligholdet om hvem PR-byråene jobber for. Den manglende åpenheten kritiseres stadig vekk av politikere fra mange partier, men de har gjort lite eller ingenting for å endre den. Og nå glapp altså muligheten i Hurdalsplattformen til fordel for det symbolske kuttet på knappe ti prosent.
Symbolsk kutt
Hadde departementene med underliggende etater stilt krav om helt åpne, offentlige kundelister for å kunne levere anbud på kommunikasjonstjenester til det offentlige, hadde mye vært gjort. Innkjøpsmakten har enorm kraft mot den kommersielle logikken som styrer bransjen. Statens krav ville ha gjort åpne kundelister til bransjestandard på kort tid.
Vi har selv deltatt i anbudskonkurranser utlyst av statlige kjøpere de siste fem årene. Åpne kundelister har aldri vært etterspurt, aldri vært et kriterium for valg av leverandør. Og da er det vel ikke viktig for staten, må vi anta, så rart det enn kan virke, når vi vet hvor mye hemmeligholdet kritiseres.
Åpne kundelister lar seg enkelt kontrollere, gir økt innsyn og mer åpenhet om ulike aktørers bruk av kommunikasjonsrådgivning og hadde vært et betydelig skritt i riktig retning. Det hadde faktisk endret den bransjen som politikerne så hyppig kritiserer for å være lukket og hemmelig. I stedet fikk vi et nærmest symbolsk kutt i pengebruken. Vi lever godt med det også. Men det endrer ikke verden.
