Her må journalistene gå med våpen: – Verdens kuleste lokalavisjobb

(SVALBARD): – Denne har reddet meg flere ganger, sier Audun Bårdseth (49) og trekker opp halsbuffen av newzealandsk pungrotte-ull.

Han retter på geværet, og går mot vinden inn Bjørndalen.

Det er sensommer på Svalbard. En stadig strengere vind trenger ned fra de massive fjellene. Gresstuster hutrer utålmodig. Noen få varmegrader kjennes som minus fem. Ingen bjørn er å se. Likevel:

– Jeg har det alltid i bakhodet. Du skanner området automatisk med blikket når du går hjem fra puben. Selv om det kan være usannsynlig, er du klar over at du kan møte på isbjørn, sier Bårdseth til Medier24.

Dagene går fortsatt ikke over i noe ordentlig mørke, men om noen uker trekker vinteren lua ned over Svalbard. Når mørket legger seg, daler den hvite snøen oppå.

Med den våkner 2500 snøskutere til live, og samfunnet begynner å røre mer på seg.

– Snøen kan komme sent her, etter at lyset har gått. Den tiden kan være mørk. Men så kommer snøen. Samfunnet her fungerer bedre med snø og kulde enn med denne skitne grusen over alt. Det er først om vinteren dette samfunnet virker som det skal, sier Bårdseth.

Et annet Norge

Vi humper på halvsmeltet tundra over grusveien i en snart døende Toyota Hilux.

– Forskrift om EU-kontroll gjelder ikke her, så vi fant ut at den går til den stopper, det ble for dyrt å reparere den, sier Bårdseth.

Vi farer forbi verdens nordligste ruteflyplass, forbi campingplassen hvor daglig leder Johan Jacobus Kootte ble drept av en isbjørn i fjor og forbi hyttene på Vestpynten og et reinsdyr som grasser i veikanten med hornene pittoresk mot Isfjorden som bakgrunn. Altså breathtaking.

Etter bare ti minutter stopper veien. Vinterstid er det bare å dure på videre med skuteren, men nå spaserer vi inn i Bjørndalen. Audun peker på hjulspor i bakken.

– Her kan du se hvor turisten kjørte leiebilen fast. Han trodde sommertundraen ville bære, men satte seg fast. Hele følget stakk, men de ble oppdaget, og fikk klekkelige bøter. Hjulsporene vil stå her til evig tid. Snart er de sikkert også fredet forresten, alt blir jo fredet her, sier Bårdseth.

Vi snur, og får endelig vinden i ryggen. Han tenner en røyk. Etterpå sneiper han den i en beholder han har kjøpt på bensinstasjonen. Der koster bensinen forresten 9 kroner literen.

På vei mot byen igjen dingler kullvogner i lufta til minne om den nedlagte Gruve 3. Grus blir til asfalt. Vi har fjorden til venstre, med store, skitne områder langs fjorden. Her ligger gjensatte båt- og bilvrak, for ikke å si snøskutere. Her står hengere, kasser, tau, waiere og søppel folk har reist fra.

Vrakpanten gjelder heller ikke her. Svalbard er kanskje norsk, men etter Svalbardtraktaten gjelder ikke alle norske lover her med mindre det er uttrykkelig bestemt.

Før vi entrer byen med isbjørnskiltet reiser Platåfjellet seg til høyre, med Nina-varden, etter hun ble drept av isbjørn i 1995.

Veien med det misvisende navnet «vei 500» går opp Longyeardalen, men kontoret til Svalbardposten ligger tidlig på høyre side.

Var redaktør lenge nok

Halvannet år har gått siden Audun Bårdseth satte seg på flyet til Svalbard for første gang 1. mars 2020.

Etter å ha jobbet i lokalavis og gått gradene, hadde han sagt opp redaktørjobben i Gjengangeren noen uker før, og nå hadde han sett annonsen.

– En redaktørjobb bør ikke vare for lenge. Jeg sa opp redaktørjobben fordi jeg syntes fire år var nok. Ungene var voksne, og kona i gang med mer utdanning. Jeg fikk full støtte for å søke. Bare ti dager senere sto jeg i Longyearbyen med sekk og koffert, sier Audun Bårdseth.

Lokalene er nye, lyse og åpne. Redaktøren er på fastlandet. Kollega Siri Åbø Wiersen jobber på mac-en.

– Hver morgen våkner jeg til panoramautsikt til Hjortfjellet, Operafjellet og ser inn Adventsdalen. På vei til jobb tar jeg inn hele Svalbard selv om det bare er ti minutter å gå. Om vinteren må jeg noen ganger ha på slalåmbriller på vei til kontoret. Jeg har aldri sett isbjørn selv på nært hold jeg, men kulda er en større trussel, særlig når det blåser hardt i tillegg.

Lønna omtaler han som ganske ordinær på rundt 500.000 kroner, men tatt i betraktning at skatten består av 8,2 prosent trygdeskatt og deretter flat 8 prosent inntektsskatt er inntekten til å leve med.

– Jeg går i pluss, men det er ingen gullgruve. Offentlig ansatte her får langt bedre lønn, samt det følger gjerne med bil og bolig og fete ordninger, sier Bårdseth.

Han betaler 13.000 kroner for å leie bolig, som også betyr oppvarming og varmt vann.

Bil og snøskuter må de fikse selv, og Bårdseth leier skuter når han trenger.

På kontoret sitter Siri Åby Wiersen (28), som kom til et tre måneders vikariat i 2019, og har blitt værende.

– Det er verdens kuleste lokalavisjobb. Jeg må gjøre alt. En dag skriver jeg om ungdommens kulturmønstring, den neste dagen intervjuer jeg folk i Oslo. Vi har mye kontakt med departementene, sier Siri Åbø Wiersen (28) fra Sauda.

Hun tar bilder av den forlatte skuta «Mea Lux», som i tre år har ligget på hotellneset. Nå kreves den fjernet.

– Jeg er stolt over å jobbe i avisen. Mørketida? I Nord-Norge har du litt lys midt på dagen, men her er det kullsvart hele døgnet. Jeg synes det går greit. Men en kamerat reagerte da jeg i januar snakket om at det gikk mot vår, bare fordi du kunne så foran deg. Det skal lite før du synes det går mot lysere tider.

– Som regel kommer ikke skuterføret før nyttår, sier Wiersen.

– Kjører du skuter før jul, har du ikke skuter etter jul, sier Bårdseth.

Klimainteressert

Bårdseth vil fortelle de store historiene inni de mindre, og er dessuten interessert i klima. På Svalbard er endringene mye større enn lenger sør.

Topplaget på tundraen smelter stadig mer, og praktiske løsninger tvinger seg frem – fordi endringene påvirker hverdagen til alle som bor der.

Kullet fra den siste gruva driver kullkraftverket inne i byen, som produserer elektrisk kraft og varmer opp byen. Utslippene er store, og blir halvert når kraftverket går over til diesel neste år. Siden skal samfunnet over på solkraft, geotermiske varme, vindkraft, batterier, for ikke å snakke om produksjon som skal lagres i ammoniakk og siden drive turbiner.

– Svalbard og Longyearbyen er i radikal utvikling. Det som før var en gruveby er et lokalsamfunn som lever av forskning, utdanning og turisme. Her finnes verdens beste fagmiljøer. Mens vi hjemme er opptatt av å ha elbil-ladere på torget og lang rekkevidde, må de her løse ekte problemer. Longyearbyen kan fort gå fra den sorteste til den reneste byen, det er fantastisk å følge med på, sier Bårdseth.

På pub

Vi går på Karlsberger pub, som endelig kan selge Svalbard-produsert øl, som lenge var forbudt å lage.

Befolkningen topper ifølge Bårdseth alle statistikker: Mest aktive folk, mest utslipp CO2 per innbygger, mestgivende på tv-aksjonen, og så bortetter.

Kanskje drikker de mest øl også, i alle fall er de kjent for legendarisk lange nachspiel. Det hindrer dem ikke å i drive idrett, for 900 beboere er med i idrettslaget, som har både svømming, skyting og ulike ballspill. Selv ble Bårdseth tatt opp i et mannskor.

– Her er tre kor, og jeg som aldri har sunget før, er blitt med i Store Norske Mannskor og blitt en kulturbærer her, jeg også, selv om det bare er én gruvearbeider igjen i koret.

Han beskriver folket på Svalbard som happy, aktive, og åpne, med teknologer og livskunstner ei skjønn forening. Han viser video av koret som synger ute i snøen.

– Vi har hatt fantastiske opplevelser, og koret har fått meg til å synge rent, sier Bårdseth.

Begrenset øl, men ikke vin

Han viser også Alkoholkortet fra Nordpolet, hvor fastboende ikke kan handle så mye sprit og øl de vil.

– Vi har kvote på 2 flasker brennevin i måneden og 24 bokser eller halvflasker øl. Det handlet selvsagt om gruveselskapenes kontroll med arbeiderne i gamle dager, men lever videre i dag. Finfolkene drakk jo vin selv, så det er ikke regulert, ler Bårdseth.

Alkoholreglene på Svalbard er morsom lesning i seg selv, og bekrefter at vinkvoten er minnelig regulert til «svakvin til rimelig forbruk».

Selv ramler undertegnede ut av puben ved 23-tiden, bare for å se at himmelen fortsatt er helt lys, selv i september her nord.

Nordmenn og utlendinger

Siden kjører vi utover byen og passerer gruve 2, 4, 5, 6 og til slutt ligger gruve 7 oppi en bratt skråning inne i Adventdalen. Den er den aller siste gruven Norge driver gjennom det heleide selskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

Forskning, utdanning og skole er satsingen fremover, sammen med turisme. Selv har Bårdseth knapt sett byen tettpakket av turister, fordi pandemien slo beina under strømmen bare tolv dager etter at han kom. Den siste turisten ble eksportert to uker senere.

Pandemien viste at likebehandlingen mellom norske og ikke-norske ikke er som mange oppfatter.

– Svalbard er kanskje norskt, men ikke Norge. Utlendinger har ikke samme rettigheter som nordmenn. Selv om alle betaler 8,2 prosent trygdeskatt, får ikke borgere fra land utenfor EU støtte når jobben rammes, sier han.

– Mellom 400 og 600 personer sto uten inntekt over natten. Det ble laget noen nødhjelpsordninger, men det ble også klart hvor ulikt nordmenn, EU/EØS-borgere og tredjelandsborgere blir behandlet. Det var fra hånd til munn for mange, sier Bårdseth.

– Utlendinger ut av Lokalstyret

De siste årene har andelen ikke-norske steget, og i dag er fire av ti fastboende ikke-norske statsborgere. Det fikk regjeringen til å ta et overraskende grep.

23. juni foreslo Solberg-regjeringen å ta stemmeretten til det kommunestyreliknende Lokalstyret fra alle utlendinger.

– Noen mener det er rett og rimelig, andre mener det er på trynet. Vi har kalt det udemokratisk og dårlig. Av rundt 2400 innbyggere er rundt 900 utlendinger. Altså fratar man 40 prosent stemmeretten og muligheten til å bli en del av det politiske selvstyret. Det er en dramatisk inngripen i folks demokratiske rettigheter, sier Bårdseth, og gir uttrykk for at han er enig med redaktøren.

Tilbake til kulda

Vi har kjørt inn Adventdalen, og skuer fra toppen vestover mot Longyearbyen. Hele veistrekket fra Vestbpynten er bare drøye 20 kilometer.

Vi har passert hundegård på hundegård med skrikende huskyer og andre trekkdyr.

Bårdseth legger rifla tilbake i baksetet, og forteller om alt utstyret svalbardianere foretrekker – ekte lue med klaffer, snøring og pelsring og ordentlige vinterstøvler. Men så var det hans berømte svalbardbuff?

– Ja, det er en kar som har gjort stor butikk ut av det. 60 prosent ull, 10 prosent silke og 30 prosent ull fra en newzealandsk pungrotte. Det er visst den som gjør susen. I alle fall er den varm. For det er dét med kulda. Varme kan du ikke flykte fra, men kulda? Det er bare å kle seg godt, sier Audun Bårdseth.

Stort overskudd

Svalbardpostens regnskap for 2020 viser at omsetningen sviktet fra 5,7 millioner til 5,1 millioner i fjor. Likevel gikk avisen med 1,6 millioner kroner i overskudd, fordi avisen solgte to av fire leiligheter.

Pengene er allerede brukt, etter at avisen kjøpte seg nytt, lyst lokale i vår.

– Første halvåret var svart. Næringslivet ble omtrent stengt ned, med omsetning på 20 prosent av normalen. Men det ser bedre ut nå. Turistene er på vei tilbake og samfunnet er på vei opp igjen, sier redaktør Børre Haugli.

• Etter dette intervjuet på sensommeren 2021 har Audun Bårdseth og Siri Åby Wiersen i mellomtiden sluttet i Svalbardposten og skaffet seg nye jobber på land.