«Når barn gjøres til mordere». Om 13-åringen som døde og mediene som ville ha en mobbesak
DEBATT: - Mange sviktet jenta før hun døde. Etter at tragedien var et faktum, sviktet også media både henne og tidligere klassekamerater, skriver Kristin Oudmayer og Unicef Norge.
Unicef Norge er en organisasjon som har markert seg tydelig i mobbedebatten, og derfor ble vi raskt kontaktet angående saken.
Media ønsket at vi skulle gå hardt ut mot alle involverte, inkludert barna som angivelig hadde mobbet jenta – og etter manges mening var medansvarlige for at jenta utviklet spiseforstyrrelser.
Vi ba umiddelbart journalistene droppe mobbesporet.
Både av hensyn til de tidligere klassekameratene og fordi vi med vår kunnskap visste at det ikke nødvendigvis var en direkte sammenheng mellom mobbingen og dødsfallet.
Dette har etterforskningen også senere konkludert med.
Dessverre var det få journalister som lyttet.
Isteden kom den ene saken etter den andre om morens kamp mot systemet, hvordan jenta hadde blitt mobbet gjennom mange år – og hvordan dette hadde fått en fatal slutt.
I kommentarfeltene raste leserne. Mobbesaker i media vekker vonde minner hos mange, og hatske meldinger ble postet i hundretall.
Flere steder ble jentas tidligere klassekamerater beskyldt for å ha drept henne.
På bakgrunn av vår oppriktige bekymring for barna og deres nærmiljø tok vi derfor kontakt med flere medier og ba dem oppfordre debattantene til å besinne seg.
Politiet i Asker og Bærum gikk ut med et lignende budskap.
Vi er svært takknemlige for at de fleste mediene tok oss på alvor og bidro til å spre budskapet.
Men de fleste medier tok ikke selv inn over seg alvoret, og fortsatte å poste sakene om 13-åringen på Facebook, uten moderering i kommentarfeltene.
Noen medier hadde også kommentarfelt under sakene de skrev om jenta og dødsfallet.
Skoler og nærmiljø ble endevendt av pressen i jakten på de skyldige, uten tanke for barna som lever der.
De skulle fortsette å forholde seg til navngitte voksne det ble rettet kraftig skyts mot.
Samtidig måtte barna håndtere alvorlige beskyldninger før etterforskning var igangsatt, og lenge før fylkesmennenes og politiets konklusjoner forelå.
Dette bidro til å skape stor utrygghet for barna.
Unicef Norge ble kontaktet av flere fortvilte foreldre som trengte råd og hjelp til hvordan de skulle håndtere situasjonen.
Misforstå oss ikke.
Som vaktbikkje for barns rettigheter, er vi selvsagt tilhengere av at de som gjør noe kritikkverdig skal få kritikk.
Men når barn, direkte og indirekte, som en følge av mediedekningen blir beskyldt for å ha tatt livet av et annet barn, krever det en klokere og ryddigere tilnærming fra media.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus gransket skolene jenta hadde gått på, og i april forelå rapporten.
Media valgte da å slå stort opp at det var juridiske mangler ved skolenes håndtering med hensyn til enkeltvedtak som ikke var blitt fattet.
Mediene unnlot samtidig å fortelle at skolene i all hovedsak hadde gjort jobben sin, og at dette var grundig dokumentert.
At mor flere ganger hadde uttrykt tilfredshet med skolens arbeid, og at skolene flere ganger hadde strukket seg lenger enn forventet for å sikre jentas rett til et trygt psykososialt miljø, ble heller ikke nevnt.
Rapporten tilbakeviser også langvarig mobbing av jenta.
Likevel valgte TV 2 i april å publisere et tidligere intervju med moren om hennes kamp mot systemet.
En presseetisk hjerneblødning, konkluderte to av Budstikkas redaksjonssjefer med i en kommentar.
Nok en gang satte media tenåringene i en uforholdsmessig vanskelig situasjon – uten å ha grunnlag for det.
I september i år tok politiet ut tiltale mot 13-åringens mor. Hun står nå tiltalt for grov mishandling av sin datter.
Vi har full forståelse for at det å dekke saker hvor barn er involvert eller ofre, er en svært krevende øvelse.
Pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, tar opp barns rett til beskyttelse. Paragraf 4.8 sier at «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet».
Når samfunnsoppdraget om å avdekke og avsløre kommer i konflikt med denne paragrafen, er det for oss udiskutabelt at barns rett til beskyttelse må veie tyngst.
En del av pressens samfunnsoppdrag er: «…beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.» (Vær varsom-plakaten 1.5)
Men hvordan beskytter media enkeltmennesker, og nærmere bestemt barn, mot overgrep fasilitert av media?
De siste årene har vi hatt flere saker med ytterst tragisk utfall som har blitt store saker i media.
For bare noen uker siden ble det omtalt en sak fra Alta hvor en gutt ble kledd naken og hengt opp i et tre av eldre barn.
Igjen ble vi oppringt av journalister som ville at vi skulle gå hardt ut og snakke med store, tabloide bokstaver.
Tross gjentatte forsøk fra medias side har vi ikke latt oss presse når vi uttaler oss i disse sakene.
Vårt fremste anliggende har vært, og vil fortsatt være, alle barns beste og hvordan voksne med klokskap og innsikt kan bidra til å forebygge og løse alvorlige saker hvor barn er involvert.
Unicef Norge er bekymret for den journalistikken flere medier står for i dekningen av saker hvor barn er involvert.
Saken fra Beitostølen er ett av de verste eksemplene i så måte.
Unicef Norge oppfordrer alle medier til kritisk å gå gjennom egen dekning av saker som involverer barn, og se på hvordan barnas beste kunne vært bedre ivaretatt.
Vi bidrar gjerne med kunnskap inn i dette arbeidet, slik at redaksjonene står bedre rustet neste gang.
